Fart i planene ble det for alvor da Gunder Eriksen Heerbrenna fikk husmannskontrakt på plassen sør for Tennungen. Noen år før hadde Gunder vært husmann i Fresvoll under Heer, og i 1853 begynte han å rydde seg en plass sør for Vesle-Gråsia på Galterud skog. Denne plassen fikk senere navnet Haugom eller Johanneshaugen (etter bjørnejegeren Johannes Gjeddevannsberget) tok bror til Gunder – Ole Heerbrenna – over.
   Da Gunder var på Heer og fikk kontrakt på Tennungsaga, var nok sagbruksplanene klare. Gunder skulle være sagmester i den tida det var skjæring – fra tidlig om våren og til utpå høsten, så lenge det ikke var is i bekken. Men husmannskontrakten til Gunder inneholdt mer enn dette: han hadde arbeidsplikt til Heer i onnene om sommeren, og tømmerhogst om vinteren. Senere ble tømmerhogsten vanlig lønnet arbeid.
   Gunder var gift med Marie fra Ekornholsåsen, og sønnen Edvard var to år gammel da de begynte å rydde plassen. Hva en slik ung husmannsfamilie hadde med seg den første turen vestover mot Tennugen for snart 150 år siden, er det vanskelig å vite noe om. Så mange personlige eiendeler utover nødvendige klær og nødvendig redskap til å få bygget et lite «krypinn» for den første vinteren, hadde de nok ikke. Det ble mye hardt arbeid før stua og fjøset sto ferdig og den beskjedne, men livsviktige jordlappen kunne tas i bruk. Gunder og Marie fikk sju unger. Den yngste, Gina ble født i 1869.
   Den 31. mars 1866 ble en tragisk dag ved Tennungsaga. Ni år gamle Brede, som er den nest eldste i ungeflokken, lekte oppe på en plankestabel. Plutselig glir han ned av stabelen og får mange planker over seg. En stabel velter samtidig, slik at gutten blir liggende under alt sammen.
   Gunder og Maria finner gutten livløs på snøen under plankehaugen. Etter mye strev får de dradd ham fram. De prøver å riste liv i ham, men til ingen nytte. I desperasjon finner de fram skikjelken, legger gutten på den og drar over den usikre isen på Tennungsjøen mot Haugom, der Bredes tante og onkel bor. Alle «kjerringråd» ble prøvd, men Brede dør utpå kvelden, bare ni år gammel. Han ble gravlagt ved Sand kirke 9. april. Uskyldig lek hadde endt i tragedie.
   Men livet måtte gå videre. Gunder var i alle sine arbeidssomme år sagmester, tømmermann og bøkker i tillegg til å være husmann. Han gikk husmann til Heer så lenge han orket, men etter hvert ble Edvard med far sin når det trengtes.
En sommerkveld i 1877 kom det to svenske jenter til fots etter bygdevegen. Jentene var litt over tjue år gamle og kom fra Gunnarskog i Värmland. De hadde forlatt hjembygda for å søke arbeid over grensen. De banker på hos Søren og Berte Steinberg, som tar i mot de slitne og sultne jentene. De får bli noen dager. Den en av jentene drar snart videre vestover skogen. Hun får huspost i Eidsvoll og blir senere gift i Nes. Hun som ble igjen var Karoline (Lina) Jansdatter. Hun blir på Steinberg en stund, men på «fløttardagen», 14. oktober 1877 flytter hun til Heer og blit tjenestejente der. Her treffer hun den to år eldre Edvard Tennungsaga. Etter snaut et år gifter de seg, og Lina flytter med Edvard opp til plassen i skogen.
   I årene som fulgte var det mange som bodde på Tennungsaga: Ole, Berte og Gina – og deres foreldre Gunder og Marie. Etter hvert ble søsknene til Edvard store og dro hjemmefra. Snaut 20 år gammel dro Ole til Amerika 16. mars 1863. Han slo seg ned i Norway Lake i Minnesota. Hans søstre Berte og Gina dro også samme vegen. Det var sikkert en alvorsfylt stund da Gunder og Marie tok sto på trammen og tok farvel med sine kjøre som skulle ut på den lage reisen til Amerika. Sjansen var liten for at de noen gang skulle treffes igjen.
   Lina og Edvard (bildet) fikk sitt første barn i august 1879. Det var Sina som ble gift med Erik Sandberg på Sand. Deres sønn, Amund, ble også født på Tennungssaga. I 1882 fikk Sina ei søster, Marie, som ble gift til Sortnes i Gullverket. Gunnar, født 1885, reiste til Amerika. Ole. født 1888, ble gift med Andrea Løkkerlia, og de flyttet til Høymyra. Brede, født 1891, dro også til Amerika. Torstein, født 1895, ble gift med Anne Tjernet.
   Edvard og Lina giftet seg i 1878, og i årene som fulgte var det stor virksomhet på Tennungssaga. Sagdrifta var da på sitt beste, og med mye svette og slit ble stadig ny jord ble lagt under plogen. I tillegg måtte husmannspliktene overholdes. Det var nok ikke mange ledige stunder da de kunne sette seg ned og se ut over Murua en dag sola sto i vest en sommerkveld. I den andre retningen kunne Tennungen ligge fin og blank, som bare et øde skogstjern kan være – fine, lure fiskevåk kunne bryte stillheten og forene seg med de andre lydene fra naturen.
Kulokk hørtes nok mange ganger fra husmannsplassen. Riktignok var det aldri mange dyr på fjøset, men noen kuer og sauer kunne plassen holde. I 1875 hadde Gunder og Marie to kuer og to sauer, og avlinga var 2/8 tønner bygg og 2 tønner poteter. Det var 3 mål oppdyrket jord, men i tillegg ble de gamle, omkring fire mål store setervangene oppe ved Murukollen, slått og brukt i alle år. Fisken i sjøer og tjern kunne også bidra til matauken.
   Edvard tok etter hvert over husmannspliktene etter sin far. Gunder ble jo en gang for gammel til slikt hardt arbeid. Han døde i 1911, 86 år gammel. Som sin far, måtte Edvard være mye borte fra familien i onnene på Heer om sommeren. Etter endt arbeid om kvelden, var det to timers gange hjem til Tennungssaga.
   Tennungen var i de tider mye større enn den er i dag. Dammen ble regulert etter behovet for vann til saga. Sjøen gikk like opp til husene, så vegen til robåten var ikke lang. Det var en tid planer om oppdemming av Tennungen. I noen uker sommeren 1910 lå det en ingeniør i Tennungssaga for å undersøke forholdene for å demme opp sjøen to meter. Det gjaldt også sjøene lenger sørover; Murua og Utsjøen. Planene gikk videre ut på å bygge en kraftstasjon ved Fløyta i sørenden av Utsjøen, men de ble aldri satt ut i livet. Elektrisiteten var i sin barndom, og det var mange tilsvarende planer også for andre vassdrag i distriktet.
   Da Edvard vokste opp, var det ikke uvanlig at en og annen bjørn ruslet rundt i skogene. Han fortalte en gang at han en vintermorgen var med far sin oppe i skogen og oppdaget ferske bjørnespor i snøen langs stien der de brukte å gå. Det samme så Edvard og søsknene hans en gang de var på veg ned til skolen på Ruud. De merket aldri bjørn nær innpå husene, men det ble en gang satt ut bjørnefelle på Murukollknappen. Det foregikk bjørnejakt i traktene fram til 1864. Den siste bjørnen ble skutt i Deldalen ovenfor Steinberg.

Skulevegen
Etter at det i 1864 ble vedtatt at det skulle være fast skole på Ruud, og skolen ble bygget, fikk ungene i Tennungssaga skoleplikt. I protokollen for Ruud skole står følgende (utdrag): Den 17de Marts 1890 avholdes Tilsynsutvalget for Rud skole Møde i skolelokalet.
   a) Skoleforsømmelser for Børnene fra Bostedene Johanneshaugen, Masthaugen og Tennungssagen som ligger saa langt til skogs, at Veiene for disse Børn til visse Tider paa Aaret ere ufarbare og bliver saaledes vanskelig for disse Børn. Børnene i 1ste afdeling maa ubetinget opholde sig nærmere Skolen, og det samme gjelder for 2dre afdeling til hvisse Tider paa Aaret.
   b) Det er ikke hensigtsmæssigts at Skolebørnene har saa lang Vei, de kommer til skolen næsten udtrættede, og trængs bedre om Hvile, end at trede inn paa Skolen, for at modtage Undervisning.
   c) Børnene i fra Tennungssaga har ca 11 km Vei til Skolen, og hvis de skal faa benyttet denne, saa kommer da antagelig til at opholde sig udenfor Hjemmet hele den lovbefalede Skoletid.

I referatet fra et senere kretsmøte står følgende:
   a) Edvard Tennungssagen var tilstede og fremholdt den lange og tildels ufarbarlige Vei antagelig 11 km hans Børn havde til Rud Skole og paaviste den Lettelse både han og hans Børn vilde faa ved at blive overflyttet til Udsjøen Skole i Næs Herred.
   Dette vilde ikke Kredsens Skattepligtige Indvaanere bifalde paa grund af store Utgifte, man andtagelig bliver underkastet Delagtighet i Anførelse og Vedlikehold av Skolehus, Lærebøker m.m. Man troede, det vilde blive mindre Utgift og for Børnene bedre Skole om disse opholdt sig nede i Bygden og søge Rud Skole. Endelig blev man enige om, at Skolestyret med det første skulde underhandle med Næs Skolestyre om det kunne lade sig gjøre med en rimelig Betaling for pr. Skoledage at Børnene fra Tennungssaga søge Udsjøens Skole.
   Men det ble aldri noen ordning slik at ungene i Tennungssaga kunne gå sørover til Utsjøen skole. Torstein Sagen, født i 1895 som den yngste i ungeflokken, fortalte:
   «Skulevægen til Ruud – det var itte bære, nei. Vi måtte ofte gå ved sekstida om mårån da føret var som verst. Det meste ta vintern var det en skærve temmervæg vi kunne følje, mæn det kom jo snø av og tel, og da vart det stras værre. Noa gonger gikk vi over isen på Tennungen. Høsten og vintern da det var som mørkest, hadde vi med øss ei parafinløkt som vi gikk og liste med. Verst var det om høsten og våren da det var sølete og bløtt. Nåa gonger kom vi nukk itte fram da vi skulle hæll, mæn jeg trur det gikk like bra, læll. I småskulen fikk vi bære nåa eine daer, mæn seinere vart det fleire daer. Dette er nesten itte tel å tru i dag, men det er alldeles sant», avsluttet Torstein som husket tida på Tennungssaga godt.
   «Nesten itte tel å tru», sa Torstein. Men sant er det, og det ligger ikke mer enn snaut 100 år tilbake i tida. Mye har forandret seg...
   Vi kan vel se dem ennå, hvis vi legger viljen til; en kald vintermorgen, gnistrende kaldt, med bare noen stjerner som lyser opp på himmelvelvingen. Døra går opp i den vesle stua, og et lite lysskjær fra ei løkt bryter mørket og morgenstillheten. Den gnirker i støvler mot snøen, mor står ute på trammen og sier noen ord på vegen. Unga fra husmannsplassen ved Tennungen rusler av sted med ei parafinløkt i hånda, nordøstover fra hjemmet og finner vintervegen ved Tennungen. Klokka er litt over seks, og skolevegen er begynt. Litt lenger nord får de kanskje følge med unga fra Masthaugen. To timer senere er de framme ved skolebenken på Ruud – hvis alt har gått bra.
   Torstein ble i 1917 gift med Anna Sø-Tjernet og fikk tre unger. Det ble den siste familien på Tennungssaga. I 1924 flyttet de til Gullverket, samtidig som Edvard og Lina flyttet til datteren Marie. Lina døde i 1931; Edvard i 1943. Etter dem ble plassen ved sørenden av Tennungen stående tom, men den ble senere brukt som skogshusvær og hytte.

Sagbruket
Som nevnt tidligere var grunnlaget for plassen sagdriftplanene i bekken mellom Tennungen og Murua. Plasseringen av ei sag helt sørvest på Heer skog var et bra tiltak av flere grunner: Det ville lette all tømmerkjøring fra hogstfeltene, og for videre transport av ferdig plank for salg var ikke vegen så lang ned til Eidsvoll.
   Deler av et sagbruk som hadde stått i Mørkåa nedenfor Brennhaugen ble flyttet opp til Tennungen først. Denne saga hadde vært gardssag til Heer og Løkkerlia fra tidlig på 1800-tallet. Det ble også brukt deler fra et sagbruk som hadde stått både ved Bjerten og ved Vesle-Gråssia en tid. Vi vet at sirkelen (sagbladet) og det meste av sagverket fra gårdssaga ble brukt opp igjen, siden det i det nye saghuset var både sirkelsag og oppgangssag. Saga ble plassert i bekken ca. 80 meter nedenfor husene på plassen. Selve saghuset sto på den østre sida av bekken, med det store vasshjulet ute i bekken. Dammen var bygd opp ca. 100 meter lenger opp. Den første tida var det bare en opptømret dam, men den ble senere gjort om. For å få nødvendig vannkraft på saga, ble Tennungen demt opp. Den gikk da innover i landskapet i forhold til slik den ligger i dag.
   Sesongen på sagdrifta var lang. Den varte fra tidlig på våren da isen gikk opp og så langt ut på høsten det gikk for frost og snø, men med litt variasjon for tømmertilgangen.
   Da saga gikk, ble det saget i ett skift og kantet med sirkelen i et annet. Et par mann trengtes til dette arbeidet. I mange år etter at sagdrifta var opphørt, lå det store hauger med lekter og bakhon fra kantinga ved saghuset. Etter hvert som saga ble mer kjent, ble det levert en del trevirke for salg. Materialet fra Tennungssaga ble til og med sterkt etterspurt av byggmestre i Kristiania. Det var ingen dårlig attest for de som sto ved sagverket inne i ødeskogen. De kunne nok jobben sin. En annen årsak til bra plank var nok også at det ble skåret av gammelt tømmer. Det blir det som kjent meget godt trevirke av.
   Julius Dalen var en av dem som kjørte mange tømmerlass fra saga til Eidsvoll stasjon. Ellers ble det saget tømmer for nødvendig bruk på Heer og Galterud, og det ble det mest av den siste tida.
   Etter Gunder Tennungssaga tok sønnen Edvard over som sagmester. Ved et ulykkestilfelle skar han av seg tre fingre på ei hånd, men ellers kjennes det ikke til ulykker i saghuset. Siste gangen saga gikk, var i 1907, da Hans Heier fikk skåret materialer til den nye bygningen på Heer. Knut Haug Galterud hadde også skjæring på saga den siste tida.
   Den solide tømmerdammen og saghuset sto til i 1915, da det i vårflommen kom ei stor flyt-tue fra Tennungen og tok med seg dam og saghus nedover bekken. Tømmerdammen var da delvis stengt, men den klarte ikke å holde igjen vannet og flyt-tua. Da dette skjedde, måtte Edvard løpe og varsle folke nede ved Murua og Maurdalen, men heldigvis var det ingen folk i nærheten da vannet flommet nedover.

Murukollen
I sørvestlig retning opp fra Tennungssaga ligger Murukollen. I den store finske innvandringstiden bodde det en fredløs finnefamilie her. Mannen ble kalt «Lauvbergsfinnen» og hadde bodd i Lauvberget på Grue Finnskog. Han hadde begått en forbrytelse og ble dømt fredløs. Han rømte og slo seg ned på Murukollen. Der fikk familien sikkert være i fred, langt som det var til både øvrighet og andre folk.
   Ved et flatt berg på plassen skal han ha bygget en låve, men andre hus vet vi ikke om. I Steinsjøbekken lenger vest skal det ha vært merker etter en dam han laget, og en kvernstein skal ha ligget der lenge.
   Et gammelt sagn sier at det skal være en skatt gjemt på Murukollen, i ei gruve som er tømret igjen med furutømmer. Men skatten er aldri funnet...
   Det blir også fortalt at finnen kom til Heer en julekveld og ba om mjølk til ungene sine. Det fikk han, men kona på Heer ville han skulle være der om kvelden. «Nei, je må nukk åt Mørkølla», skal finnen ha svart.
   Nedenfor Murukollen, i retning mot Tennungssaga, ligger Murukollvangen som hørte til Heer og Galterud. Det var to setervanger der; Heer hadde den største som lå lengst sør, og Galterud den nørdste. Amund Delbekk Embretsrud slo den vangen som hørte til Galterud en del år og bar høyet ned til bygda – en skogleies veg på ca. 13 kilometer!
   En tredje setervang, kalt Arnestadsetra, er også kjent. Vasketjernet, som ligger lenger sør, har navn etter seterfolket som vasket klær i tjernet.

Tennungssaga i dag
Når en rusler rundt på Tennungssaga en lun, varm sommerdag i vår tid, er det fortsatt mye som vitner om det som skjedde på plassen. Det nærmeste tunet er delvis inngjerdet med høg granskog tett inntil. Stua fra 1854 står fortsatt, men er en del omgjort. Den fint opptømrede bua nede mot bekken er restaurert og i god stand. Et annet uthus som ble brukt som skåle og skogshusvær står også fortsatt. Rester etter låven og fjøset finner vi lenger sør på tunet. Låvebrufoten er fortsatt tydelig, og borte ved østsiden av huset sto det inntil for få år siden en fin syrin, men den er borte nå. Noen små rips- og solbærbusker lever imidlertid ennå.
Ved bekken der saghuset sto, finner vi mye interessant. I en stor omkrets mellom tuer, steiner og rennende vann finner vi støpejern som en gang tilhørte sagbruket. Det er tannhjul i alle størrelser; veiva til oppgangssaga og deler av ramma som stokkene ble dratt inn på og en del annet sagutstyr som det er vanskelig å finne navn på.
   Når vi rusler gjennom grinda og inn på tunet igjen, ser vi store opplagte steinrøyser i det som en gang var et oppdyrket jorde – store minnesmerker om mye slit, men sikkert også om fortjent tilfredshet over utført nybrottsarbeid. Vi begynner på hjemvegen og ser oss tilbake over tunet som bader i lav kveldssol. Et teppe av fine sankthansblomster sammen med strålenettet fra kveldssola danner et fint fargespekter over tunet på den gamle plassen. Vi stenger grinda etter oss. Minnene om det våre forfedre gjorde, både her og på mange tilsvarende plasser, kan vi ikke stenge inne og glemme. Slitet og arbeidet de la ned for å overleve bør aldri bli glemt. Før vi reiser ned til bygda igjen, sender vi en varm tanke tilbake til sommeren 1854 da Gunder og Marie begynte her i ville skogen.

Tennungssaga
ca. 1940