Endelig fri – flaggene går til topps! Om ettermiddagen 7. mai 1945 kommer meldingen om at Tyskland har kapitulert. Etter fem år med nakne flaggstenger kommer flaggene til topps over hele bygda.

Mange samler seg rundt illegale radioapparater for å lytte på nyheter fra London. Et par dager etter kommer Hjemmestyrkene fra sine skjulesteder og blir innkvartert på ungdomslokalet i Mo. Deres oppgave blir å trygge freden, opprettholde ro og orden og arrestere nazister.
   Hjemmestyrkene i Mo har holdt til i Fjellskoia og på Eierkjølen. Det er en tropp bestående av tre lag på ca ti mann hver. Troppsleder er Olav Finsrud.
   I Sand har Hjemmestyrkene to tropper med samme oppbygning som i Mo. Den ene har hatt Holtsætra som møtested, og troppsleder for denne er Olav Tillerås. Troppsleder for den andre troppen er Tor Bråten, og møtested har vært Mørktjernsætra. Den andre har under krigen hatt møter på hvilerommet ved Sandsfoss Bruk, hvor de blant annet fikk instruksjon i bruk av våpen. På Granmyrlia er det gravd ned et «slipp» med våpen og ammunisjon. Dette blir hentet ned og fordelt slik at karene er bevæpnet da freden «slippes løs». Områdesjef for styrkene i Nord-Odal er Leiv Dyrhaug. Erling Morterud er nestkommanderende.
   De tre heimefrontgruppene i bygda blir så slått sammen og forlagt på Ungdomslokalet i Mo.
   9. mai kommer en kunngjøring fra fylket om at Ole O. Bjørnstad skal tjenestegjøre midlertidig som ordfører og Arne Holth som lensmann i Nord-Odal. Samme dag møter mange fram ved kommunehusene i Sand og Mo for å få sine radioapparater tilbake.
Disse var blitt beslaglagt i 1942.
 
Gripende feiring i Mo
Gråvær og regn stopper ikke bygdefolket fra å feire den første nasjonaldagen på fem år. Folk kommer til kirka tidlig, og snart er den fylt til trengsel. Mange slipper heller ikke inn for å høre sogneprest Konow tale i Mo kirke. Det høres sang, musikk og
hurrarop fra de lange barnetogene som etter hvert svinger inn gjennom kirkeporten med flaggene høgt hevet. Etter gudstjenesten samler folk seg rundt bautaen over de falne fra 1940, hvor Bjarne Haug holder en gripende tale.

Folketog i Sand
Etter takkegudstjenesten i Sand kirke 10. juni arrangeres det folketog med om lag 1.000 deltakere. I spissen går Hjemmefronten, deretter forskjellige skoler, sangkor og andre. De fleste har flagg, og Nell Gravlie leder an med tromme i mangel av hornmusikk. Undervegs er det stadige heiarop og slagord. Under marsjen begynner det å regne kraftig, og dermed stemmer ei gruppe i: «La det bare hølje ned, vi har Kongen, vi har fred!» Etter en passende runde går toget tilbake til plassen foran kommunehuset hvor det blir sang, diktlesing og tale, fulgt av kongesangen til slutt.

Fredsmarsjer om høsten
Mange slutter opp om fredsmarsjene i Nord-Odal. I Glåmdalen kan en lese: «Det marsjeres. Vi møter marsjerende folk overalt på landeveiene, og det finnes knapt ett hus hvor ikke én eller flere er med å gå. De gamle er de argeste...». 86-årige Gudbrand Morterud er en av de eldre som gjennomfører marsjen på god tid.


Per Ringkilen var grenselos. Han ble arrestert i august 1942 og sendt i tysk fangenskap. Etter at han kom hjem, satte han inn denne annonsen i Glåmdalen.

Tekst og bilder er hentet fra boka «Der er en bygd ...», utgitt av Nordre Odalen Kulturminnelag i 2006.